Mitt første møte med deg som skuespiller var da jeg hørte
deg gi stemme til karakteren Max, sønnen til Langbein, i En langbeint film. Da
tenkte jeg ”Dette er et hundemenneske, dette er sånn hundegutten snakker, det
er greit.” At den hundegutten egentlig var Aksel Hennie, det var uinteressant
for meg.
Det første visuelle møtet jeg hadde med deg som skuespiller
var da jeg så fjeset ditt på coveret til Buddy som tiåring. Altså, jeg var ti år. Ikke du. ”Vil du se
denne?” spurte min bror. ”Nei!” sa jeg. ”Jeg vil se Pirates of the Caribbean”,
sa jeg, usikker på om det skulle uttales ca-RIBB-ean eller cari-BE-an. Jeg var
jo bare ti år. Har hørt at Buddy er god, da. Den vant tross alt Amanda-prisen for beste kinofilm. Kommer sikkert
til å se den – har ikke giddet hittil.
Uansett, poenget mitt er, Aksel: Du har hatt en god
karriere, og den ser ut til å bli bedre og bedre. Du har spilt i en rekke
suksesser, og du har i tillegg skrevet og regissert Uno – noe jeg har stor
respekt for. Har aldri sett den – gjør det sikkert en eller annen gang. Likevel
vet jeg å respektere det. Du vant jo
tross alt Amanda-prisen for beste regi. Du er i løpet av karrieren din
blitt en av Norges største skuespillere, og har i senere tid nytt relativt stor
suksess i utlandet. Men ville det ikke da gagne deg å være litt… tja. Ydmyk?
Denne evinnelige retweetingen av – og linkingen til – gode, internasjonale omtaler virker så i overkant skrytete. Det virker veldig ”Se på meg, jeg har spilt i denne filmen som amerikanerne liker!” Jeg skjønner at du er glad for suksessen, jeg skjønner at du er en hashtag ”stolt dude” – det blir bare litt i overkant mye. For vi SKJØNNER at folk liker den. Vi VET at filmen er god. God nok. Jeg har sett den én og en halv gang. Så god er den. Det blir bare litt for mye, Aksel. Og jeg tror til og med din forlovede Tone kan synes det samme fra tid til annen. ”Det e grett, Aksel. Vi skjønne ka so e greia”, sier sikkert Tone Damli Aaberge i en kommentar.
Denne evinnelige retweetingen av – og linkingen til – gode, internasjonale omtaler virker så i overkant skrytete. Det virker veldig ”Se på meg, jeg har spilt i denne filmen som amerikanerne liker!” Jeg skjønner at du er glad for suksessen, jeg skjønner at du er en hashtag ”stolt dude” – det blir bare litt i overkant mye. For vi SKJØNNER at folk liker den. Vi VET at filmen er god. God nok. Jeg har sett den én og en halv gang. Så god er den. Det blir bare litt for mye, Aksel. Og jeg tror til og med din forlovede Tone kan synes det samme fra tid til annen. ”Det e grett, Aksel. Vi skjønne ka so e greia”, sier sikkert Tone Damli Aaberge i en kommentar.
For ja, Aksel. Du er forlovet med – og skal da antageligvis
gifte deg med – Tone Damli fuckings Aaberge. (Foretrekker hun bare Tone Damli? Er
Aaberge for likt Åberg, som i Albert Åberg? Blir det Damli Hennie når dere
gifter dere? Da kunne hun kanskje bare beholdt Aaberge, du ligner jo litt på
Albert Åberg selv, på en måte. Bare en liten artig observasjon.) Tone. Damli.
Maddafakkings Aaberge. En av Norges absolutt vakreste kvinner. Jeg vet du har
sett de sydenbildene. Du har sett henne naken i virkeligheten også, antar jeg,
men jeg bare nevner det. Du skal gifte deg med Tone. Damli. Aaberge. Men
likevel er du ikke fornøyd.
Ja, for det er det dette handler om. Sytingen og sutringen
din de siste to dagene. Jeg kan se forbi alt selvskrytet ditt, selv om det får deg til å virke som en hashtag "ukul dude". Det jeg virkelig ikke kan digge på, det er denne passivaggressive
vitsingen om Jan Eggums filmkompetanse, og surmulende retweetingen av dine likesinnede. Hold nå kjeft, du ’a! Jan Eggum har
sett mye mer film enn deg, tør jeg vedde på. GREIT. Hodejegerne ble ikke nominert
til beste norske kinofilm. Kanskje juryen har begått en feil. Kanskje den burde
blitt nominert. MEN DEN BLE IKKE DET. Og det burde vel egentlig ikke spille så altfor stor rolle for deg? Du har spilt i mange Amanda-vinnere, du! Du har også vunnet tre Amanda-priser
som bare er dine! De er dine, Aksel! Du kan gjøre hva du vil med dem! Du kan
stappe dem opp i rasshølet ditt for alt jeg bryr meg! De er dine! Og når du har
gjort det, kan det hende du må gjøre plass til en fjerde, FOR DU HAR JO FOR
HELVETE BLITT NOMINERT TIL BESTE MANNLIGE SKUESPILLER!!!
Poenget mitt er at du har det som den metaforiske plommen i
det metaforiske egget, likevel driver du og sutrer som en liten metaforisk
fitte. Drit i at dere ikke fikk den nominasjonen, og klapp respektfullt i de
nominertes generelle retning med et smil om munnen, uansett hvor falskt det er.
Har du ikke sett den der ene Friends-episoden eller? Har du ikke lært noen ting
av Joey?
Nå setter du deg tilbake i godstolen, med Tone på fanget, så
lar du noen andre vinne den der prisen. Dere vinner sikkert Folkets pris uansett
– selv om jeg personlig mener Magnus Martens og Arme riddere fortjener noe anerkjennelse.
Kult. Snakkes.
- Mike